Mormor har oss. Henrik har ingen.

En pårørendes observasjoner

Bilde: Illustrasjon

Jeg besøker ofte mormor på sykehjemmet. Hun har en demensdiagnose, men er heldig – hun har en stor familie som alltid kommer innom. Noen ganger flere ganger om dagen.

Så er det Henrik. La oss kalle ham det. Henrik er mye yngre enn de fleste på avdelingen, hvor gjennomsnittsalderen ligger rundt 85 år. Han fikk en demensdiagnose altfor tidlig i livet. Likevel er Henrik en mann man kan sitte og prate med i timevis. Han deler historier fra et rikt liv, og det er umulig å ikke bli glad i ham. Han er alltid i godt humør, smilende og vennlig. Ofte stikker han innom rommet til mormor når jeg er der – bare for å slå av en prat.

Når jeg handler på bakeriet, kjøper jeg alltid en ekstra bolle til Henrik. For Henrik elsker bakst. Det er blitt vår lille tradisjon – en enkel gest for å vise at noen ser ham.

Den vonde kontrasten

Men sannheten er vond. Henrik har ingen. Ingen som kommer på besøk. Ingen som tar ham med ut. Ingen som kjøper en bolle bare til ham. Han vandrer fram og tilbake i gangene, dag etter dag. Det er hele livet hans. Det knuser hjertet mitt å se forskjellen mellom mormor, som har alle oss – og Henrik, som bare har korridoren sin.

Det er mange som har det som Henrik

Når jeg ser Henrik, tenker jeg ofte på alle de som sitter i samme situasjon. De som en gang levde travle, rike liv – men som nå har få, eller ingen rundt seg. Ikke nødvendigvis fordi de er glemt eller “uønsket”, men fordi livene til familie og venner har spredt seg i alle retninger. Noen pårørende bor langt unna. Andre står midt i en travel hverdag og jobb – og noen har rett og slett ikke nære pårørende.

Slik blir mange som Henrik sittende alene, dag etter dag, med de samme veggene som selskap. Personalet gjør så godt de kan, og jeg vet de bryr seg – men tiden strekker ikke til. Det er ikke personalets skyld. Det handler om prioriteringer og rammer i kommunen – og der hullene i systemet blir synlige, er det menneskene som rammes.

Jeg tenker ofte på hvor mye bedre Henrik kunne hatt det, om han hadde fått hjelp og mulighet til å gjøre mer av det han liker. Om han hadde hatt noen som kunne fulgt ham ut i frisk luft, på en kopp kaffe, eller på en liten tur i nærmiljøet. Noen som kunne lagt til rette for noe annet enn hvite vegger og den samme korridoren hver eneste dag. Jeg håper inderlig at Henrik snart blir sett. At han får muligheten til å leve litt mer – ikke bare eksistere.

Når hverdagen ikke strekker til – finnes det løsninger

Det er lett å tenke at dette bare er slik det må være – at noen får mange besøk, mens andre får få eller ingen. Men sannheten er at det finnes hjelp. Det finnes muligheter for dem som har det som Henrik – for de som ikke har pårørende, som har familie langt unna, eller der hverdagen rett og slett ikke strekker til. Private helse- og omsorgstjenester kan være den avgjørende forskjellen. 

Og her kommer ønsket mitt:  Jeg skulle ønske flere så verdien av private helse- og omsorgstjenester.

Når noen som Gode Øyeblikk blir en del av livet

Etter å ha blitt kjent med Henrik, har jeg ofte tenkt på hvor stor forskjell det kunne gjort om han hadde hatt noen som Gode Øyeblikk i livet sitt.  For det er nettopp det Gode Øyeblikk gjør – de legger til rette for aktiviteter, skaper meningsfylte hverdager og skreddersyr tilbudet til den enkelte. De fyller tomrommet mellom pårørende og systemet.De skaper trygghet for familier som bor langt unna, gir avlastning når hverdagen blir for travel, og sørger for at mennesker som Henrik får oppleve livsglede, fellesskap og mening – selv når livet blir sårbart.

Livskvalitet handler om mer enn pleie

For et godt liv handler ikke bare om medisiner, mat og tak over hodet. Det handler om livskvalitet. Om å føle seg sett. Om å oppleve noe fint – midt i en sykdom som stadig tar mer fra deg.

Kanskje vi sammen kan åpne øynene for hva privat omsorg faktisk kan bety – ikke bare for dem som mottar hjelpen, men også for de pårørende.